Det er så rart.

Dagen som kom og gikk like fort er snart over. Ny uke og ny mulighet sier folk? Vel, jeg tenker at hver dag generelt er en ny mulighet.

Lila har idag vært hjemme fra barnehagen, hun har vært syk i helgen og jeg ville se henne bli i farta-marta igjen før jeg sendte henne fra meg. Syke barn hører hjemme med ro og kos <3

Om halsen min er verre imorgen er det rett til legen… Jeg er SÅ lei nå, jeg tror ikke jeg har vært så elendig på MANGE år, typisk min «flaks». Jeg er helt daff, og har hodepine herifra til månen, så jeg drikker så mye vann jeg bare kan.

De siste dagene har vært litt «rare» , jeg tror jeg sliter litt med tanken på at Lila nå snart fyller ett år. Dette året har gått så fort og jeg blir litt emosjonell av hele greia. Mammahjertet mitt er helt ute av balanse når det kommer til barna mine. Olíver var liksom akkurat 6 år og Mathilde 4 år! Hvor har årene etter dette blitt av? Vel, de har passert. Nå starter Olíver i 5.klasse og Mathilde 4.klasse , og er absolutt ikke «små» lenger.  Igår hadde jeg mor og barn tid med de to eldste etter at Lila sovnet og det var SÅ deilig. Store barn er virkelig null stress, små røvere som Lila derimot… Vel, kondisen min får kjørt seg og «ikke rør «, Nei» og «offa» er ord hun nå begynner å forstå…

Som de fleste andre mødre har jeg så store ønsker for barna mine. Jeg ønsker så sårt at de alltid skal være trygge og føle seg elsket. Olíver og Mathilde ser jeg oser over i trygghet og selvsikkerhet. De er utadvendte, høflige, inkluderer og deler med alle rundt seg. Som mor er slike egenskaper verdt mer enn alt annet i verden, for jeg føler de to vil bli to veldig fine voksene når den tid faktisk kommer. Så tilbake til at jeg føler ting så «rart» om dagen. Igår ryddet jeg i skuffene til ungene med yttertøy og jeg fikk en liten klump i magen over at jeg nå må kjøpe regntøy til Lila. Hun har allerede fått seg søte små  gummistøvler, men tiden hvor hun skal begynne å bruke alt dette er rett rundt hjørnet. Gummistøvler liksom- på den lille «babyen» min? Tenk å bli rørt og rar av noe sånt, jeg MÅ jo være verdens rareste mamma. hehe…

Jeg håper Lila vil bli like trygg og like sikker som mine to eldste. Jeg håper hun blir elsket og forgudet av alle hun åpner hjertet sitt til. Jeg ser liksom den lille jenta mi vokse opp hver dag og nå har hun begynt å knytte bånd til folk og barn i barnehagen også. Kjempe moro å se og oppleve, men likevel lurer jeg på hvor tiden forsvant?

Dagen idag er snart historie og dagen imorgen er ukjent… Vel, nyt kveldens siste timer. Imorgen håper jeg at jeg våkner frisk og rask igjen! Jeg har så mye som skal deles og flyttes inn på denne bloggen og gleder meg til å ha overskudd og formen min tilbake.

Sender alle et stort smil med ønske om en deilig natt!

Leave a Reply