Fantastisk Lykkelig.

God kveld i stuen alle sammen. Vel, her ligger jeg i skrivende stund med pcén på fanget og skal snart lukke øyene. Idag kom regnet, men det stoppet ikke Kim fra å fortsette på vegg nr to. Og gjett hva, nå er den oppe! Jeg er så stolt av den mannen, han har jo snudd og blitt den handy mannen. Jeg mente uteplassen ikke kunne bli bedre, men jeg tok feil for den veggen gjorde sitt! Jeg kan nesten ikke forstå at dette er vårt hjem lenger?  Har vi virkelig et så vakkert hjem?

Svaret er helt klart JA. Og det er takket være min bedre halvdel og fremtidlige mann.

Idag er jeg i lykkerus…. Jeg har i snart i 15 mndér slitt en kamp jeg ikke har fortalt om til noen( kun mine aller -aller nærmeste). Den har vært brutal, tøff, smertefull og nesten tatt alt som heter nattsøven fra meg. Jeg har grått og grått, vært livredd og sett for meg at alt rundt bare skal si stopp. Det at jeg har tre barn som er totalt avhengig av meg har gjort dette ekstra tøft og skummelt. Idag fikk jeg en god nyhet, og kan for første gang på 15 mnder legge meg trygg på at det vil gå bra for meg, trekke pusten og puste lettet ut..Jeg kan psykisk gi meg den oppturen dette er for meg, og for Kim som har stått som en stødig påle ved min side fra han kom inn i livet mitt. Jeg har av dette lært hvor viktig det er å spille med åpene kort, se verdien i de små gledene i livet og hvor viktig familien og barna er for meg. Jeg har lært meg å forstå hvem nettopp jeg er som person og hva som faktisk betyr noe når alt kommer til alt. Dette er nok også mye av gunnen til at jeg har blogget så mye om barna mine, og livet akkurat nå. Det har vært det eneste som har holdt meg oppe, bokstavelig talt. Idag gråter jeg ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er så glad – helt sinnsykt glad! For ikke å snakke om lettet. Nå kan jeg endelig smile over fremtiden og livet uten å gå med en klump i mage som hele tiden skal påminne meg på det som har fulgt meg som en sort skygge.

Takk til mamma og pappa, uten dere vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. Dette har vært minst like tøft for nettopp dere. Å stå hjelpesløse som en forelder å se på dette kan ikke ha vært lett. Dere er limet i livet mitt.

Tusen takk Kim for at du har fulgt meg igjennom hver eneste cm av dette marerittet. Du har selv hatt vanskelige perioder fra året startet og fra før du traff meg. At du har klart å snu dager jeg ha grått ustoppelig om til det positive er virkelig unikt.

Barna mine!! Herremin, uten de hadde jeg aldri klart å ikke gi opp… De er nummer en grunn for at jeg kjempet med alt!

Venner og resten av min nære – tusen takk for all støtte, hjelp og feedback! Dere gjorde meg sterk!

Endelig kan jeg klare å sette sammen «normale» dager uten å falle ut i reddsel og panikk. Endelig kunne jeg fortelle alle dere at grunnen til mitt fravær og «laber» blogging her inne skyldes noe mye dypere enn kun kommentarer og forum. De har ikke gjort det lettere, for jeg har sittet såret å måtte lese alle type rare skjermdropp… Nå kan folk si hva de vil, for jeg tror jeg nå har vært igjennom det meste og jeg står her fremdeles! Endelig LYKKELIG for absolutt alt! – Camilla is back! Bare litt mer ydmyk og plantet på jorda… Etter 15 måneder med «dårlig» blogging kan jeg konsentere meg – for jeg slipper å sitte å være redd. Og har man ikke vært redd før, vet man ei heller ikke hvor mye nettopp den vonde følelsen kan ødelegge.

Tusen takk for tålmodigheten <3 

Leave a Reply