Ikke la meg angre nå?

Lørdagskveld!! Jeg håper dere alle nyter den, sånn skikkelig. Idag har vi bare tatt livet helt med ro, mannen ga meg en drømme morgen, jeg fikk nemlig sove til klokken var 10:30…!  Det var så deilig å våkne så seint og endelig være uthvilt,uken har vært hektisk og pga et par hyggelige «fri» formiddager har jeg sittet på kvelden å jobbet inn det jeg ikke fiKk gjort før klokken var 16: 00..

Idag har vi vært på bolig titting, skikkelig koselig. Men jeg må innrømme det, det ser skikkelig vanskelig ut å finne noe! Huset jeg selger er så «meg» og jeg sliter med å finne noe jeg føler jeg kan se for meg et liv i. Jeg går kun å kverner, tenker og grubler. Hvem kommer til å kjøpe huset mitt, hvem skal med tiden låse min dør og kalle mitt hjem for hjemme? Hvem skal jeg gi nøkkelen som nå er min til?

Huset har gitt meg så mye glede, jeg merker kjærlighet i ALLE rom, det oser hjerterom av hele huset. Vi har aldri klaget på plassen tidligere, den lille plassen har aldri plaget oss. Vi har samlet oss sammen og gitt plass til de som har kommet ! På det meste har vi bodd 12 mennesker her. Jeg har dekket plass til 16 mennesker rundt spisebordet og vi har feiret den beste julen jeg noen sinne har hatt!  Alt dette ligger lagret i minnet mitt og når jeg nå titter rundt i andre sine hjem blir jeg hele tiden slått tilbake til mitt hjem— det som jeg har satt sammen og skapt.  Jeg er klar for å selge, men jeg tror jeg må ha salget overstått før jeg klarer å engasjere meg i noe nytt(!). Er jeg dum eller unormal som tenker slik?  Jeg husker ennå tankene mine når jeg skulle kjøpe huset, egenkapitalen var en enorm stor stolthet, så var stoltheten dokumentavgiften, og enda større var stoltheten når jeg satt i banken å fikk lånet innvilget og stod klar for å finne drømmehjemmet! Jeg hadde mot alle sine påstander klart å spare meg opp fra null, jeg hadde fått lån og skulle gi barna mine et hjem de skulle få vokse opp i. Akkurat slik ble det ikke, for når jeg minst ventet det kom kjærligheten å banket på døren min igjen, og med en liten bagasje – ei skatt.. Mange syntes vi gikk for fort frem, men hva gjør man? Treffer man den man føler alt bare er så rett med, da SATSER man.  Jeg kunne ikke be kjærligheten min pakket bagen å reise tilbake til Arendal annenhver uke- avstanden taklet vi ikke. Kun 4 uker inn i forholdet var vi samboere.

Kim har gitt meg trygghet, han har fått meg trygg som person og han har vært der. Vi har hele tiden snakket om fremtiden, men alltid sagt – seinere, ikke nå. Evigheten har vi følt ALLTID har vært en realitet, men ingenting varer evig. Vi vet ikke hva som vil skje i livet, men vi vet at vi ønsker å ta del i resten sammen med blanke ark!

Kim og jeg vil ha plass til alle barna, vi vil bli gamle sammen! Jeg elsker det og endelig ha i en alder av 28 funnet den jeg merker jeg vil leve med til jeg går under jorda. Vi gir barna trygghet, og vi elsker de ubetinget – hver og en. Vi skal en dag finne drømmehjemmet, jeg trenger bare å faktisk bli ferdig her først. Jeg er ikke ferdig før ny eier er klar.. Jeg merker jeg er syyyykt lykkelig, men jeg er sinnsykt redd! Mandag kommer huset ut for salg, den 17.oktober skal vi ha visning!

Jeg håper, virkelig! At dette går fort og smertefritt… Slik at jeg slipper å føle på det å skulle selge, for det er mye følelser bak dette salget! Jeg gir på en måte slipp på mitt, for å starte på vårt. Sist det var vårt i mitt tilfelle var det ikke bra, så mitt virket så mye tryggere. Nå går jeg på en måte tilbake dit jeg sa en mann aldri skulle få føre meg igjen, men jeg har denne gangen en skikkelig GOD magefølelse på valget. Det er positivt- er det ikke? Hjertet og fornuften spiller endelig på lag- det tok bare 28 år og en GOD dose selvdisiplin.

 

Leave a Reply