Typisk mammamorgen.

God morgen, klokken er i skrivende stund 08:35 og jeg er alt i god gang med dagen! Her har Lila blitt kjørt i barnehagen og Olíver og Mathilde på skolen. Det å skulle kjøre Olíver og Mathilde er typisk mammaservice for mine eldste. Olíver og Mahilde har alltid » glemt» hjelm eller sykkel hos sin far når de kommer til meg, noe sier meg at de vet hvem av oss to som aldri har vært flink til å si nei… haha… Jeg vet de ikke rekker skolen når de klokken 08:10 sier; mamma OBS sykkelen vet du, den står hos pappa-kan du kjøre meg ellers kommer jeg for seint!» Altså!!!!… En del av meg ville bare si;» deres dumhet, dere får gå». Mammahjertet blander seg alltid og ender opp med å varme opp bilen for å så kjøre de til skolen samtidig som lillesøster skal i barnehagen. Igår hadde de bare «flaks» for jeg tenkte ikke over sykkelen, så jeg kan ta en del av skylden, samt at faren til O og M var avsted så han kunne ikke pushe de med påminnelsen han heller. Vel, jeg kan ikke si jeg ikke forstår dem, å bli kjørt til døren i en god og varm bil er nok hundre ganger bedre enn å sette seg på en sykkel, med iskald vind slående mot ansiktet tidlig på morgenen. Jeg tror jeg var verdens beste mamma i ca 10 minutter, helt til de fikk beskjed om å gå hjem etter skolen! Da var jeg bare SUPER teit og lite følsom.

Lila elsker tilværelsen med sine storesøsken i hus, hun har de rett og slett rundt lillefingeren. De slipper alt de har i hendene for den lille frøkna der, noe sier meg at hun vil unytte det for en hver pris. #måfølgemed

Etter at Lila kom hjem til oss igjen slipper hun meg ikke, hun nekter.! Hun skal helst henge i beina på meg absolutt hele tiden, og er ikke mer enn et øyekast unna til en hver tid. Jeg forguder den lille frøkna mi, men merker den «klengete» oppførselen hennes har tatt HELT av. Jeg føler det hjerteskjærende når hun gråter sårt hvis jeg forlater henne uten hennes godkjennelse, og ved å alltid plukke henne med meg ødelegger jeg for meg selv. Skikkelig mamma jente er hun, det er absolutt ingen tvil…

Jeg vet ikke med dere, men jeg synes denne alderen er litt slitsom.Jeg forguder mye ved alderen og så klart barnet mitt, men 1-2 år er en krevende tid synes jeg. Var det slik før også? Jeg tror man lett glemmer trass, skrik, våken netter og mas når barna blir store. Da er det liksom bare de kose stundene med fred og latter man husker.

Slik som dette står hun hver dag- og idag fikk vi noen blinkskudd på morgenen.

Nyt dagen, her er programmet helt tett! Vi sees!

Leave a Reply