Aldri igjen.

God onsdag, har dere hatt en fin en?

Her siter jeg i skrivende stund og har lest meg igjennom alle meldingen deres, og jeg blir så takknemlig for tilbakemeldingene jeg får.

Idag vinker jeg velkommen til uke 31! Tenk at reisen mot slutten nå begynner å bli en realitet. Det er rart med det, men man går liksom å venter på å komme inn i uke 30 fra man har passert uk 20…

Det å skulle ha flere barn setter en vordende mor alltid på ulike tanker, alt fra hvordan man skal klare å ta seg av alle, se alle, bruke tid med alle og være til stede for hver og en. Jeg har nok denne gangen tenk mye mer over det å skulle få en til, enn hva jeg gjorde når jeg skulle ha Lila. Når jeg skulle ha Lila var de eldste blitt såpass «store» at jeg følte meg mer som en mor som skulle starte helt på nytt. Alt var glemt, og jeg var jo i tillegg alene i det svangerskapet, noe som førte til at jeg ble en «smule» selvsentrert og egoistisk rundt meg selv. Jeg husker jeg sa jeg ALDRI skulle ha en til, det var uaktuelt og helt utenkelig. Jeg følte kjærligheten min inne i meg var så komplett på de barna jeg hadde at et nytt barn var ikke i tankene mine. Kim og jeg snakket LENGE om det å leve et liv sammen hvor det aldri ville bli et felles barn, og i starten var det helt greit.

Etter et par år meldte lysten seg, og ønsket om et felles barn kom sterkere og sterkere på oss. Vi planla likevel ingenting og tenkte at vi om noen år skulle ta opp temaet igjen, når Lila nærmet seg skolealder.

Det uventede skjer, og en måned uteble mensen helt, men jeg tenkte likevel ikke stort over det. Vi dro på hyttetur med ungene, var å klatret i den norske fjellheimen og levde livet som vi pleide. Fri annenhver helg, og fornøyde med å være ofte på små og litt større utflukter. Likevel, måneden august var tiden vi skulle vite at vi skulle bli en til…. Jeg husker jeg ikke ville si noe til Kim med en gang, jeg ønsket å føle litt på det hele – kunne det være sant at vi faktisk skulle ha en baby?  Jeg ble redd med en gang, livredd… Angsten for fødsel, svangerskapskvalme og kynnere osv meldte seg umiddelbart. Når man har vært igjennom svangerskap man ikke har så mye positivt i minnet om er det ikke slik at man glemmer dette fordi barnet er født- det vil ALLTID ligge der og ALDRI bli glemt. Blekne, men aldri glemt.

Kim var ikke hjemme når han fikk beskjed, så jeg tror han ble en smule satt ut og forfjamset! At det nå var slik at vi skulle ha et barn førte forholdet vårt plutselig 100 steg frem.

De eldste tok det kjempe fint, de ble glade, gledet seg umiddelbart og syntes at det å få en lillebror eller lillesøster igjen var helt topp. Familie og venner hadde vel også sett denne beskjeden komme en dag, og har vært støttende og glade på våre vegne fra dag EN! Men jeg som var gravid, jeg forsvant inn i meg selv. Det er som jeg kan se meg selv som to deler, en som står på utsiden å ser og ønsker, og den andre som går på innsiden som merker og føler. Kvalmen ble ekstrem, den gikk på som om man skulle trodd kroppen min før ikke hadde vært kvalm. Det var som at kroppen min skulle bevise for meg hvor kvalm den faktisk kunne bli. Om jeg trodde jeg hadde vært kvalm før skulle jeg nå virkelig få føle på det. Jeg hadde svært få gode dager innimellom på kvalmen, den var en del av hverdagen i svangerskapet og ville ikke slippe taket. Jeg sov hele tiden, søvn var min nye hverdags kompis og en Mariekjeks ble mitt nye måltid i ny og ne. For de som ikke har vært slik eller blitt kvalm-SKIKKELIG kvalm er det å tenke seg til hvordan dette er helt umulig-det går ikke! Det eneste jeg tror mennesker generelt kan ha til felles er at å være kvalm og å kaste opp er noe av det verste som er. Så det å gå slik i uker og måneder tærer på psyken din.

Når kvalmen begynte å avta kom metall smaken, sånn skikkelig og sukkertøy måtte jeg ha i munn HELE tiden. Det var grusomt å våkne om morgenen eller avslutte et måltid uten å kunne få en pastill raskes mulig inn i munn.

Etter metallsmaken kom ligament smertene – og disse sliter jeg med ennå. Disse og Kynnere! Har man ikke hatt kynnere eller ligament smerter vet man ei heller hva dette er, for vondt er det og man skal følge godt med på kroppen sin.

Jeg har pga kroppen min har vært så stygg mot meg fått en form for panikk, ikke for det å ha mage generelt, men smertene som følger med. Det å aldri føle at man strekker til fordi man har vondt er kjempe frustrerende og når man i tillegg føler man KUN går rundt å «offer» seg er det alt annet enn hyggelig å være med seg selv -fanget i sin egen kropp. Hodet ditt vil en ting, men kroppen din stopper deg uavhengig av hva DU vil eller DU ønsker.

Det er som om man føler man aldri kommer seg helt, og jeg kan ærlig innrømme at jeg har vært nesten en smule «frustrert» over å lese om de som bare koser seg med magen. Jeg har på en måte ikke bare fått en ting, men stort sett heeeele pakka og det er hva som for meg har vært hardest å svelge. Det er som man venter på noe som aldri kommer og det er frustrerende….

Angsten min mot fødselen har vært stygg mot meg. Det at jeg ble glemt og overlatt til meg selv på føden 6 timer før Lila ble født sitter friskt i minnet mitt, og det samme gjør reisen med ballong. Jeg fikk ballongen innført feil inn i livmormunnen og det er hva som fikk det til å føles som at magen min skulle eksplodere. Jeg tåler MYE smerte og har en smerteterskel jeg tror få andre har, likevel….Det å være på sitt mest sårbare og i tillegg føle seg overkjørt til det maksimale er ingen opplevelse jeg unner selv for min verste fiende. Har man ikke utviklet fødselsangst, vet man heller ikke hva det vil si å ha det. Det er rett og slett som om man venter på at kroppen skal få et sjokk.

Jeg vet helt hva som for meg har klart å få hodet mitt over på annet, men det må ha vært «avstanden» en fødsel har hatt. Den har hele tiden vært så langt fremme… Nå som den nærmer seg er også angsten på sitt verste. Jeg er redd for alt med en fødsel og et keisersnitt, generelt helt skjelven. Veien på å få den lille babisen min i armene mine er så brutal. Jeg ønsker han for alt i verden og for han går jeg igjennom mange måneder med smerte og ubehag – bokstavelig talt.

Etter mitt møte med legen på føden igår ble jeg noe mer lettet, for nå ble jeg hørt! Jeg fikk forståelse i at dette skulle de hjelpe meg med- på den ene eller andre måten. De neste 3 ukene nå skal jeg til samtale timer hver uke, og bare det at de skal følge med og hjelpe meg er en trygghet jeg føler vokser inne i meg. Jeg er i dette svangerskapet så redd for alt i forhold til før. Jeg er redd noe galt skal skje, at jeg skal gå i for tidlig fødsel fordi jeg er så redd osv osv…. Generelt redd og veldig bekymret for mitt ufødte barn.

Nå skal det sies at han har det bra, han vokser som han skal og vel så det, han er kjempe aktiv, han er helt frisk og fin! Uansett hvor slitsomt svangerskapet er holder han lyset opp i enden av tunnelen for meg og det er hva som gjør at jeg klarer dette. Det å vite at jeg om et par måneder er ferdig og har min vakre lille prins i armene mine gjør meg helt vill av begeistring ! Fy filleren for en jobb jeg gjør for å få han, det er nemlig ingen lek å være gravid..

-Så til alle dere som er som meg, sliter med at kroppen ikke vil være snill mot dere, til tross for at hodet deres ønsker å nyte svangerskapet og gleden i å skape et lite menneske – dere er IKKE alene! Det er ikke tabu å si at det er tøft, for det er det for mange – til tross om man ikke vil virke utakknemlig.Det er ikke stygt å gråte i fortvilelse over å føle seg utilstrekkelig eller ukjent i sin egen kropp- for det er ikke alle som har en kropp som spiller på lag.

Det som er sikkert er at vi går igjennom det, vi henter frem et smil, klapper oss på magen og uavhengig om vi føler at vi ikke er en «god» mamma for den gravide kroppen VET vi at vi likevel leser appen uke -for- uke, vi legger om livssituasjonen, sover dårlig om natta, sitter å gulper 100 ganger om dagen og tisser på oss i latter -nettopp fordi vi er gravide. En ting vi alle har til felles er at vi går gravide fordi vi ønsker nettopp dette barnet og det i seg selv burde veie mer enn hver eneste tåre vi henter frem i frustrasjon i den rugende -ventetiden.

Du glemmer ikke smerten når barnet ligger i armene dine, men det barnet gjør det så sinnsykt verdt det og nettopp det er grunnen til at du kanskje gjør det igjen-og igjen og igjen!

 

 

Leave a Comment