Det er ikke som det ser ut…

God kveld til deg!

Ja, her sitter jeg helt slått ut etter en litt tung dag… Haha, ikke spør meg hvorfor den har vært tung, men tung det har den vært. Noen dager er litt sånn, så jeg gleder meg en smuuuule til imorgen. Imorgen har jeg bestemt at blir en ny start på så uendelig masse. Jeg har hatt så mange jern i ilden så mange år nå og det har skjedd så utrolig mye at jeg har ikke klart å lande helt. Nå har jeg begynt å jogge, trene, spise litt sunnere, jeg skal til og med tillat meg en time hos frisøren for første gang på et halvt å imorgen!!

Når jeg gikk gravid med Victor forsvant jeg inn i en boble, og den boblen var alt annet enn koselig å være inne i. Jeg var syk fra tidlig, gikk inn i en tung svangerskaps depresjon og var inn og ut på sykehuset i tro om at han skulle komme hele tiden. Jeg turte ikke skrive så mye om det, nettopp fordi jeg var redd for å virke utakknemlig for mitt svangerskap – noe jeg IKKE var! Jeg fikk noen flashback til min tid i svangerskapet til Lila og var rett og slett veldig redd. Redd for at det skulle gå galt, redd for at han skulle komme å være veldig liten, redd for at noe galt ville skje han —og slik fortsatte den visa.

Nå etter at Victor har kommet har ting sakte, men sikkert begynt å falle på plass. Når noe faller på plass, er det også andre ting som ikke alltid gjør det.  Jeg har hatt planer om mye siden jeg kom hjem, men selv om jeg ikke har turt å vise det, si noe om det har jeg vært skikkelig sliten. Vi ble møtt til et hus fult av unger når vi kom hjem fra sykehuset, og selv om det er «normalt» når man har mange barn, er dette likevel en omvending jeg ikke kjente til og selv måtte lære meg. Det er iNGEN hemmelighet at med en nyfødt baby er man veldig sårbar…Jeg var det.

Jeg lå våken om natten, fikk ikke sove. Victor har vært snill som dagen er lang fra han kom ut av sin varme lille hule i magen, men jeg har blitt mer sårbar og redd for hvert barn jeg har fått. Det å få barn er ikke lettere eller mindre emosjonelt selv om man har flere fra før.  Det hele startet på sykehuset hvor han kom til verden med en vekt på nesten 3,4 kg. Dagen for hjemreise skulle vi som alle andre mammaer og pappaer ha babyen vår på en aldri så liten sjekk. ALT var bra inntil de la han på vekten og vekten viste 2.9 kg. Hjertet mitt stoppet! Min lille baby! Han hadde gått ned 5oo gram på 24 timer. Barnelegen var rolig, men ville ha oss der en ekstra dag – dette er ikke normalt fikk vi beskjed om. Jeg var helt satt ut, gråt og viste ikke hvor jeg skulle plassere følelsene mine, jeg trodde oppriktig noe var «galt» med han, for det å miste så mye av kroppsvekten sin på så kort tid virket ikke bra. Normalt sett går babyene ned 7-10 %, Victor var på 14 % og legene fikk dette ikke til å stemme. Barnepleieren var innom støtt og stadig, jeg måtte pumpe meg for å se at jeg hadde nok melk, de ga han bittelitt erstatning i et lite rør vi festet til brystet… Victor spiste godt, og vekten hans fikk jeg ikke til å stemme. For meg så han ikke så mye mindre ut, for meg så han ut som han hadde gjort når han kom og første body ble tatt på ham.

Samme kveld ved vaktskiftet spurte den ene barnepleieren om vi hadde fått veid han noe mer? Jeg sa nei, men at jeg gjerne ville se at han ikke hadde fortsatte å gå ned…. Jeg sa klart og tydelig at jeg ikke fikk noe ro før det ble konstatert at vekten var på vei oppover igjen. Victor hadde ikke gått ned så mye, den andre barnelegen fortalte oss at det var en feil ved vekten på rommet vi hadde vært og at det var meldt fra om. På vekten kunne det nå konstateres at Victor veide 3,2 kg og ikke 2,9. Han hadde hatt en nedgang på 6.9 % og ikke 14% , han var helt innenfor normalen og vel så det.

Dagene på sykehuset hadde vært tunge, og tiden før han meldte sin ankomst var også veldig slitsomme, så når vi kom hjem var jeg nesten tappet for alt som het energi. Det tok lang tid for meg å bli meg selv igjen. Selv om vi kom hjem med en baby, stoppet ikke verden på utsiden. Jeg har aldri følt meg så tappet, sliten og fortvilet som jeg gjorde da, nettopp fordi det var jeg som ammet, så maten var det kun jeg som kunne gi Victor. Jeg hater å be om hjelp, si nei eller det å være kjip så jeg ødela veldig for meg selv. Kim , mamma og pappa så hvor sliten jeg var og sa de til tider var redd for at jeg skulle kollapse. Jeg har vært inne i en aldri så liten «depresjon» i tiden etter svangerskapet.Ikke for at de hjemme ikke har vært snille med meg eller fordi jeg ikke er takknemlig, men fordi jeg har vært veldig redd og emosjonell. Jeg har gått rundt i en boble – i halvsøvne og små koma. Kim har overrasket meg med litt koseturer osv for å gi meg litt andre inntrykk, få meg litt «bort… Men dette har tatt tid, og når man har det slik føles det kjempe trist og man føler seg som en belastning for alt og alle. Nå begynner jeg å føle meg mer glad og fornøyd enn redd og engstelig! Det har skjedd noe hver eneste helg og uke siden vi kom hjem med lillegutt, så for første gang på -gud-vet -hvor- lenge skal vi ( Kim, Victor og jeg) bare slappe av hjemme. Ingen pakking, kjøring eller annet «mas» og for å være ærlig – det skal bli utrolig godt!

Nå 9 uker seinere kan jeg endelig begynne å sortere, plassere og «henge» med i svingene igjen. Jeg har ironisk nok oppi alt hatt dårlig samvittighet for denne bloggen, men igjen! Har du ikke 4 ( noen ganger 5) unger skal du heller ikke si noe. Det å ha ett barn er en omveltning, når nr to kommer sier de at det føles som de to blir til ti… Jeg har fire barn og sammen har vi fem barn, og det sier seg da litt selv at en ny hverdag med enda et lite vesen må tilrettelegges uavhengig av hvor koselig og søtt det er når solen skinner, barna ikke går i bru, krangler eller er sure for at internett ikke fungerer som det skal.

Det å være flue på veggen hos oss en dag er ALT annet enn hva folk tror.. Haha…. Det er liksom ikke en normal A4 familie vi er, men på en eller annen måte får vi det til å fungere… Idag har dagen vært litt «tung», men nå skal jeg kose meg! Det er rart med det, de små kan nesten få deg til å bli helt slått ut, men når de sover…. Åhhhhh, det finnes ikke noe mer uskyldig og vakkert!

Imorgen har jeg bestemt at det blir en ny «start» på dagene mine… Og det er faktisk litt motiverende !

Alt er ikke som det ser ut, men de små øyeblikkene gjør alt hektisk verdt hvert minutt likevel…

Leave a Comment