Det tok tid og det var tøft…

Har det alltid vært og er det virkelig så enkelt ? 

Siden jeg traff Kim har folk fulgt med, spørsmålene tikker ofte inn, men så er det slik at jeg ofte velger å la vare å svare. Folk snakker uansett har jeg tenkt, så hva jeg sier er ikke det folk vil lese. Folk vil ha sladder, folk vil rett og slett ha Gossip, drama et skikkelig jag om mas og tjas.

Reisen til vårt forhold har jeg delt mange ganger. Jeg husker alle telefoner, alle anklager, frustrasjoner og trusler vi fikk når vi ble et par. Vi ble skikkelig mislikt og stemplet med en gang. Absolutt ingen hadde troen på oss, vi var i følge de aller fleste blitt sammen for å gjøre andre parter sjalue, sinte eller for å irritere.  Jeg har i ettertid fått høre kommentarer som » Kim ble bare sammen med deg for å irritere det og det mennesket». Ikke forstår jeg gleden i den påstanden, men det har kanskje løftet selvtillit og glede for de som har fulgt oss tettest i håp om å finne noe som vil gå galt eller vise seg å være dårlig. Når jeg har fått slike kommentarer tenker jeg bare at det vitner om noe trist, for alle telefoner, samtaler og etter vårt første møte var alt annet enn et spill for galleriet. Når to mennesker ikke klarer å holde fingrene unna hverandre, slutte å stirre på hverandre og det å ikke tilbringe tid sammen blir et problem – vel da er det lidenskap og kjærlighet. Ikke et spill for å gjøre de som ikke ser oss irriterte eller frustrerte.

Et forhold kan aldri spås, men man må gå for magefølelsen. Vi har det veldig bra og det er inget spill, men vi som andre har vårt! Det sier seg selv.

Det å bli sammen under slike omstendigheter som vi gjorde er på langt nær enkelt. Det krever mye vilje, styrke og tro. Mine, dine -vårt …. Hvem har sagt det å bli stemor eller stefar er enkelt ? Jeg tror alle som er det tenker sitt inni seg til tider. Uansett hvordan du vrir og vender på det blir du «presset» til å forholde deg til parter du helst kanskje skulle ønske du slapp å forholde deg til. Jeg kan såklart kun snakke for meg selv, men tør likevel innrømme at det å bli stemor ikke var enkelt. Som mor til tre barn selv fra tidligere forhold har jeg absolutt ingenting jeg skulle ha sagt, men likevel følte jeg for å være ærlig om mine følelser for Kim og rollen jeg fikk med en eneste gang. Det er viktig å skille mellom barn og et kjærlighets forhold, det er nemlig to helt forskjellige roller.  Barn er uansett hvordan vi voksene vrir og tenker på ting USKYLDIG, så å gi barn kjærlighet synes jeg er en selvfølge.. Jeg har heldigvis vokst opp i en familie hvor mine foreldre hadde både ekteskap og barn fra tidligere forhold når de traff hverandre. De fikk meg og min lillebror sammen, og aldri som barn vokste jeg opp å følte noen mindre elsket eller snakket om enn andre. Mine foreldre har alltid sagt at velger man en partner med barn, så velger du hele pakken, ikke bare han eller henne. Jeg har grått, fortalt og delt mye med mine foreldre, for å bli stemor ville jeg faktisk ikke. Jeg ville ikke forholde meg til andre sine barn, for jeg følte helt ærlig fortalt at jeg hadde mer enn nok med mine egne. Likevel er jeg glad jeg hadde en reaksjon som både mine foreldre og min kjære tok på alvor og ikke i sinne. Etter noen dype samtaler hvor vi la livene våre ærlig på bordet, sa mer enn kanskje vi burde delt gjorde det å skulle fungere sammen som en «moderne» familie mye MYE enklere. Jeg tørr ikke tenke på hva jeg hadde følt inni meg om vi aldri hadde tatt den praten. Kim var forståelsesfull og åpnet seg selv. Det skulle ta en rolle i to «store» barns liv var ikke enkelt for han heller. Mine barn hadde faktisk en skilsmisse og et brud bak seg i oppveksten sin med meg, det sier seg selv at en ny part da ikke vil gå for fort inn i rollen. Så var det et nyfødt barn i bildet, et stygt brudd og selv stod han med en fortid han helst skulle vært foruten i bagasjen. Vi gikk mange turer, satt timevis på kveldene å pratet og vi sa ALT. Ikke «stakkars» meg prat om hvordan vi hadde til felles dårlige forhold bak oss, men heller det faktumet at vi hadde bommet, ikke elsket, elsket og følt på disse følelsene før vi traff hverandre. Noe gjorde vondt å høre, men som vi sa- ALT VAR FORTID… Ingenting av det vi hadde følt, sett eller vært var der og da. Ingen ting hadde noe med oss å gjøre der vi stod.

Jeg kan ikke si at dette er å anbefale for alle, kanskje ikke de mest sjalue, men for oss var det viktig. For oss var det å vite hvem vi hadde noe ugjort eller ufint gjort med fra tidligere VIKTIG å vite, spesielt når man stikker seg litt frem slik som oss. Jeg har aldri gått rundt grøten med Kim, jeg har spurt om alt jeg har hatt lurt på uansett hvor dumt spørsmålet har vært. Noen ganger har Kim ledd av meg, andre ganger valgt å sette seg ned å prate med meg. Det samme så klart motsatt vei.

Når man ikke finner noe «gammelt» skummelt eller uferdig blir automatisk rollene enklere å fylle. Idag går det veldig fint å være stemor, men det skyldes at Kim for meg har valgt å være åpen med meg og mot meg. Han har aldri dømt meg, eller stilt «krav» til meg i den rollen. jeg fikk finne min plass selv, uten press på tid eller fra andre. Jeg er kanskje en smule «gammeldags» for jeg mener at det er kun en mor og en far, stemor og stefar er en siderolle til faren eller moren ( såklart betyr den noe). Personlig synes jeg det har vært vanskeligere å bli stemor enn mamma, nettopp fordi barnet skal ta deg som en god nr to, du kan bli nr en i din rolle men ikke som mor i barnets liv. Jeg har aldri ønsket å erstatte en mamma eller ta over den rollen for en mor,  men jeg har ønsket å bli en «bestevenn» , en trygg person barnet føler tillit og kjærlighet rundt. Det var når jeg selv aksepterte meg selv som en stemor, jeg fant gleden. Ordet høres skummelt ut, upersonlig og får ofte ufortjent mye tyn. Men egentlig er det ganske så fint.

Jeg har fått hundre spørsmål, og mange føler det «tabu» å innrømme at de i utgangspunktet ikke ønsket rollen. Det synes jeg er leit, for det er ikke slik at man blir født inn i rollen som en kjæreste, samboer, mor eller stemor – man må komme dit selv.Våg å snakk med noen om det, våg å innrøm dine egne svakheter. Når du da kommer ditt, gleder deg over det fine du blir beriket med og finner din verdi i den rollen du har fått gjelder det å ta godt vare på den. Jeg er hønemor som bare det, jeg er den som er livredd for at barn skal føle seg dårlig sett og legger hver cm av meg selv til barna. Er det en ting jeg er trygg på idag så er det at når alle barna våre er voksene og kan snakke for seg selv, vel da vil de aldri kunne si at jeg aldri var der.. At jeg ikke var kjærlig, snill eller god. De vil uansett hva lesere tenker om oss, eller mener om oss huske at vi alltid var til stede når de var med oss, alltid la dem og stod opp med dem, at vi alltid inkluderer alle, og elsket dem.

Jeg har idag ikke et hjerte med kun plass for de barna jeg har satt til verden selv. Det gjelder å være litt mer som barna er, åpne i hjertet med kjærlighet for alle- uansett hvilken sko man har på beina.

 Kjærlighet avler kjærlighet – husk det!  

Annonser

Leave a Comment