Dette er ikke som jeg trodde…

God torsdag, snart helg igjen!

Dagene går veldig fort når man starter uken midt i en uke, eller hva?  Nå begynner «trangen»til å ordne til lillebror å melde seg mer og mer, og at det ligger en «ferdig» baby som bare trenger å vokse seg stor nok til å komme ut på innsiden av magen min er veldig rart. Jeg har hatt overraskende god tid med alt dette svangerskapet, tid til å ikke stresse verken med ultralyd, 3d, barne ting osv. Nå er det slik at jeg er 6 måneder på vei, og 2/3 av svangerskapet er «ferdig»… Det er «bare» 107 dager igjen til termin, så nå er 176 av 283 dager gjenomført. Sakte, men sikkert nærmer jeg meg målet.

Jeg har dette svangerskapet vært veldig «reservert» i meg selv og blant folk. Det er en kontrast, for det er jo et svangerskap som skulle fått meg til å BLOMSTRE! Vi har virkelig ønsket oss et lite barn sammen, men jeg har hatt og har til dags dato veldig vanskelig med å plassere meg i en «ny» rolle. Misforstå meg rett, jeg gleder meg så jeg nesten blir dårlig til tider av å skulle få den lille gutten vår….MEN, jeg er MYE lei meg, redd og engstelig…. Jeg har nesten bært en form for skam, ikke fordi jeg har gjort noe galt, men fordi folk har sendt meg meldinger om at det å skulle få et barn igjen med en ny mann er kvalmt. Jeg vet dette er meldinger som sendes ene og alene for å gjøre meg sint eller trist, men som gravid har man også gjerne følelsene på utsiden av kroppen. Folk har kommentert at det er synd i de barna vi har for at de skal få en lillebror, og noen skal på død og liv le høyt bak vår rygg…… Slik gjør meg trist.  Som 17 åring startet jeg med barn ved å bli Gravid, som 19 åring hadde jeg to barn. Det tok over 7.5 år før jeg fikk min tredje fra mine første og aldri streifet det meg at jeg skulle få 4 barn med 3 menn…. Det første bruddet var et resultat av å vokse fra hverandre, mitt andre var et resultat av å ikke passe sammen, men nå er jeg med en mann jeg ser for meg å ikke leve en dag uten. Denne gangen er alt så ønsket, så planlagt og trygt, men det ironiske er at det er denne gangen jeg er mest redd og mest sårbar..Nå er jeg redd, redd for hver minste ting. Jeg er redd for og ikke strekke til, være nok.. På en eller annen rar måte har det negative tatt meg litt igjen ved å gjøre meg litt engstelig og trist til tider. Jeg er ekstremt sårbar om dagen og gråter nesten bare av å skrive hvor redd jeg er… Igår snakket jeg med svigermor i over en time på telefonen, og det å høre at de gleder seg helt ubeskrivelig mye er alltid like koselig, likevel klarer jeg ikke plassere meg helt. Mannen gleder seg, barna teller måneder, dager og familien- den nærmeste med de nærmeste vennene våre gleder seg. Jeg går hele tiden å forbereder meg på å bli «alene» , hvorfor jeg gjør det skyldes nok at jeg ikke kan forstå at jeg faktisk nå står et sted i livet hvor alt er så fint. Jeg venter på at noen skal ta det ifra meg, ta fra meg den kjærligheten jeg har i de rundt meg. Jeg kan våkne helt svett om morgenen, jage etter å finne mannen siden av meg, nesten gråte i panikk på at han ikke er der…. Jeg blir helt på gråten om sparkene ikke kommer fort nok på lillegutt, hvis Olíver og Mathilde ikke svarer på tlf eller kommer rett hjem etter skolen, eller for å være vekk fra Lila… Altså jeg er helt tullete på hele mitt følelses register om dagen, og at dette ikke ble som jeg trodde er jo ingen tvil. Jeg trodde jeg skulle være tøffere….

Alt i alt tror jeg at ting forsterkes ekstremt mye når man er overlykkelig, ydmyk, glad og sist, men ikke minst- GRAVID. Jeg er så takknemlig for å ha kommet i et forhold med en mann som har tatt hele pakken med meg, som vil ha et liv med nettopp meg og absolutt ingen andre. En som er ferdig med utelivet og heller vil bo på sofaen med meg og barna, stryke meg over magen og som virkelig vil bli pappa med alt det innebærer.

Vi henger kanskje ennå bittelitt etter med ting som skal på plass før lillebror kommer, men det begynner å bli klart.

Vi har mer enn nok plass til deg lille venn… 

Nå har garderoben begynt å fylle seg opp! 

Søte strikkaplagg, blandet med enkle mye Basic plagg- finnes det noe søtere?

Tenk at det skal ligge en liten kropp inne i disse plaggene..Går det virkelig an å bli så liten?

Stelleplassen er nå ferdig, så jeg har et punkt å krysse av på listen… Neste er en bitteliten stokkeseng, ny vogn, og bilsete…

( Også skal veggene males ferdig – hihi..Ting har tatt tid, men en av dagene nå skal jeg få malt det FJERDE strøket med hvitmaling på veggene.. Helt utrolig at det må SÅ mange strøk til, men slik er det å gå fra noe mørkere til noe lysere- er det ikke? )

Nå er jeg i uke 26 og bare det å vite at det er 90 % sjanse for at det skal gå bra med lillebror om han skulle komme er godt.

Det skal bli godt å passere uke 30, men noe sier meg at det går fortere ditt enn jeg forstår.. For de siste 7 ukene har virkelig bare FLYDD avsted!

Jeg gleder meg til å bli ferdig, det gjør jeg…. Likevel har jeg ikke dårlig tid denne gangen, jeg tar hver og en dag som den kommer og prøver å nyte dette litt også. Dette er mitt siste svangerskap, samt mannen og mitt første sammen så vi prøver å få mest mulig ut av hver eneste dag. <3

Annonser

Leave a Comment