Kreftene mine sier poff…

God kveld og lørdag.

Her har det gått i ett idag, huset er fylt opp med barnelatter igjen og volumet har vært høyt siden vi åpnet øynene til morgenen idag. Lila og Vanessa har lekt doktor, mamma og baby, de har kranglet og de har ertet – akkurat slik som småsøsken skal og holder på.

Nå er jeg godt plassert inn i uke 29 og selv om jeg prøver å få dagene til å gå så skånsomt som mulig for seg merker jeg kroppen sliter mer og mer.  Jeg føler meg ekstremt tung om dagen, magen nå er mye større enn med noen av de andre barna mine og det synes jeg både er stas, rart og tungt.

Nå begynner nettene å bli tyngre, lillebror sparker og han sparker hardt. Jeg har nesten følt at ribbeina mine har fått seg en trøkk til tider, og at han ikke sparker seg igjennom er nesten litt rart.

Det å gå gravid med lillebror er alt annet enn hva jeg trodde det ville være når jeg startet på denne reisen. Med Lila hadde jeg «større» barn og kunne sove å legge meg nedpå når jeg måtte ønske, og jeg kunne hvile til alle døgnes tider og hentet meg inn lettere. Denne gangen må jeg stå opp og jeg kan ikke legge meg når jeg selv ønsker. Jeg har barn som jeg må kjøre rundt på trening, skole, samt at Lila må jo bæres rundt på og følges opp hun også. Idag har jeg nesten ikke sittet noe på rumpen, kun litt etter å ha støvsuget hele huset, ryddet på og av frokosten og fått igang en vaskemaskin… Etter den ene timen tror jeg at jeg har hoppet rundt. Jeg har kjørt Mathilde i bursdag til andre enden av byen, handlet inn middag og mat for noen dager, laget middag, tatt oppvasken, badet Lila og satt igang en ny maskin…. I skrivende stund sitter jeg i sengen og prøver å få Lila til å sove. Jeg vender henne av å sove så lenge på dagen, men idag har det gitt motsatt effekt føler jeg.. Plutselig lå Lila bak lekekassen å sov, og selv om det kun var noen minutter var det nok til å forskyve det som kunne… Typsik, men slik er det. Jeg holder meg ihvertfall aktiv og i farten- det skal jeg ha. Hihi….

Jeg teller dager, uker og gleder meg til å få kroppen min tilbake. Tenk at nå er det faktisk ikke lang tid igjen, kun 10 uker til han skal komme. Imellomtiden prøver jeg å holde motet mitt oppe, selv om jeg skal innrømme at jeg ikke trives som gravid i det hele tatt, og det alene kan nesten irritere livet av meg. Jeg lengter etter sønnen min, jeg gleder meg til å få han i armene mine og til å se han. Jeg VET han er verdens fineste og beste lillebror. Det er bare rart, rart og føle seg så fryktelig utilstrekkelig og «utenfor» .  Det er tyngre å gå gravid med nr 4 enn med nr 3 og helt annerledes enn med nr 2 og 1 .Kreftene mine denne gangen har bare sagt POFF…

Alt til sin tid, og dette er garantert mitt siste svangerskap! Det kan jeg med hånden på hjertet si, selv om lillebror er verdt alt sammen gjør jeg dette ALDRI igjen uansett hva mann eller andre skulle ønske eller tro… Haha… All ære til de kvinnene som går slik 5-6 og 7 ganger uten å klage eller bli sliten!! 4 svangerskap har virkelig fått åpnet mine øyne og jeg tar tilbake alt jeg noen gang kan ha sagt om at det å gå gravid er «null-stress» ….

Nå skal lillebror nærme seg 1.4 kg, tenk at han snart er stor nok til å komme ut!  Uansett hvor sliten og lei jeg er venter verdens beste belønning og han gjør alt verdt hver eneste dag og uke uansett hvor slitne jeg er!

Leave a Comment