Når ønsket er å skremme meg.

Dagens hundre gjøremål… Altså, hvordan er det mulig å tro at ALT er ajour for å så bare PANG få et betong lass i hodet? Jeg tror, håper og ønsker til tider at hodet kan få være litt mer over vann enn hva det er før jeg blir presset tilbake under igjen. Idag har jeg resten av dagen med hjemmekontor, jobb-jobb og atter jobb står på planen og det er faktisk ikke mulig å se lyset i enden av tunnelen idag.

Jeg har pendlet så mye hit og ditt de siste ukene og det går ALLTID utover noe – som ja-bunken på jobb og antall timer som står igjen foran meg.  Jeg skal ærlig innrømme at jeg gleder meg VELDIG til de 6/7 ukene jeg får «fri» med lillebror…. Jeg trenger snart litt hvile og føler hele svangerskapet har bestått av sykdom, sykehusbesøk, søvn og null energi eller tid til stort annet… Jeg har ikke følt meg som meg selv rett og slett…..

Det begynner å gå opp for meg at jeg faktisk nærmer meg slutt… En blanding av glede og en dooose redsel…. Svangerskapet har gått fort, samtidig som jeg har følt at jeg bare har vært dårlig også. Det er utrolig hvordan kroppen bare kan stritte imot alt, fra å være i rakett form til å bare falle rett ned et stup over natten…

Lille babyen min er nå 1800 gram og nærmer seg med stormskritt sine TO kilo…. Jeg lurer så veldig på hvordan han er ut, hvem han er – idag kjenner jeg sparkene og bevegelsene, men jeg gleder meg til å bli kjent med han også. Min lille baby-gutt!  Jeg elsker han allerede, det kan jeg si sikkert! Jeg er jo LIVREDD det skal skje han noe hele tiden, merker jeg sparket et minutt seinere enn jeg forventer begynner jeg nesten å grine.  Jeg husker jeg var sånn med Lila også, spesielt en natt husker jeg ekstra godt med henne. Jeg våknet, gikk på do og når jeg la meg fikk jeg det for meg at hun ikke hadde sparket noe. Helt forvirra gikk jeg frem og tilbake og holdt i magen min, gråt og ba til gud om at hun hadde det bra og kunne sparke!!  Et glass juice seinere og kanskje 10 minutter med hodebry om at noe liksom var galt sparket hun og det som en gaaal! Jeg tror jeg sov ekstra godt den natta, haha…

Som blogger og med en relativt stor Instagram og SNAPCHAT profil er det alt for mange anonyme brukere som ELSKER å sende meg historier og grusomme opplevelser andre gravide har blitt utsatt for. Med et ønske – å skremme meg!! Såklart blir jeg skremt, jeg tror ikke det finnes et levende oppegående menneske som venter barn som ikke er redd for at det skal skje noe med barnet dems. Jeg har tatt meg i å tenke » jeg har fått TRE friske barn, hva er oddsen for at dette også er frisk?» Legene har sagt;» hvorfor skal du som har båret frem tre helt friske sunne barn ikke kunne bære frem ditt fjerde ?» – JO, det skal jeg si dere hvorfor jeg tenker – jeg er redd det nettopp av den grunn skal skje noe!!!

Sånn er det når barnet kommer også! Jeg gråter så jeg hikster når jeg ser på film med barnedød, eller barn som blir dårlig behandlet … Jeg får helt angst når jeg leser om familier som mister sitt kjæreste og blir så sint så sint når jeg leser om folk som er slemme mot barn.. Jeg ser for meg mine egne og kan bare gå grinende inn på rommet til en av ungene for å si at jeg elsker dem… Ikke fordi jeg ikke tror de vet det, men fordi jeg er så redd for å si det en gang for lite. Uansett hvor gamle barna dine blir blir du ikke mindre glad i dem. Det er sant som mamma og pappa alltid har sagt ;  «uansett hvor gamle dere blir vil vi aldri klare slutte å bry oss, være engstelige eller bekymre oss.» Nå forstår jeg det mer og mer, nettopp fordi mine eldste nærmer seg tenårene og for meg er jo de uansett om de er store eller små limet i livet mitt. Bekymringene endrer seg, og de blir bare større og større…

Jeg burde rett og slett bare være veldig glad jeg føler på dette, det betyr at jeg har noe veldig fint som jeg er sååååå redd for å miste.

Leave a Comment