Stolthet å bære hat?

Torsdag og nok en arbeidsdag går mot slutten. Vipps går timene hundre ganger fortere enn de gjorde før, hvorfor gjør det det nå? Jeg har den siste tiden gått med en tung ryggsekk, en ryggsekk jeg har tatt på meg å bære, men som svært få hjelper meg med. Det er ikke slik at innholdet i sekken alltid skal komme ut, jeg vil på en måte ikke at alt jeg har lagt oppi skal deles med andre. Noen saker er kun meg, og da blir det også «bare» mitt. Jeg tror de aller fleste er slik, stapper ubehagelige saker ned i sekken for å håpe at det bare blir glemt og liggende. At ingen spør etter det, eller at bunnen revner. Likevel vet jeg at jeg ikke kan holde på slik for bestandig, det er fysisk og psykisk umulig. Sekken morkner, innholdet lar seg ikke fjerne, det ligger der som det har gjort fra den dagen jeg valgte å legge det nedi. Når jeg begynner å ta det opp har det forandret seg, det er ikke like «ufarlig» som det var når jeg la det oppi første gangen. Det har blitt verre, mer tydelig og enda vanskeligere å akseptere.

Sånn er ofte hverdagen, den vi har flest av. Vi står på en linje mellom start og slutt og ser at dagene går, de faller i hverandre -en etter en. Vi bygger oss drømmer, illusjoner og nye drømmer om den kommende fremtid. Vi glemmer litt tiden vi står i, for det er som det sies. Idag og kun idag er hva vi har når vi står opp, dagen igår får vi ikke gjort noe med, og dagen imorgen er uviss. Vi legger planer, vi fyller timeplanen opp så godt vi klarer, vi skal og vil den ene dagen bli bedre, flinkere og klare alt vi så langt i livet ikke har klart. Vi håper på respekt i hver cm av hverdagen, vi forventes å være PÅ´N så fort vi åpner øynene, men svært sjeldent blir det som vi tenkte, trodde eller hadde håpet.

Min drøm var aldri å skille meg i en alder av 24 år, eller å få mitt tredje barn oppi et brudd. Til dags dato får jeg dette kastet etter meg, som om jeg skulle ha gjort verden vondt ved å få barn med mer enn en mann. Historien min har jeg valgt å legge i sekken, og  selv bære på min rygg. Dessverre har man i kampens hete delt mer enn man kanskje er stolt av, men slik er livet. Livet er ikke spådd på forhånd og en sak oppstår sjeldent alene. Jeg har ikke sagt B uten at noen har sagt A, og ryktene som til dags dato går rundt om meg hadde nok fått en helt annen vending om jeg valgte å åpne sekken å dele innholdet i detaljer for verden for å «beskytte» meg selv. Jeg lærte nemlig en veldig viktig ting igjennom alt, og det var at barna mine er de som skal beskyttes og de som har mest å tape eller å skjule er gjerne de som prater høyest. Jeg eier absolutt ingen interesse av å utlevere noen eller noe på denne bloggen, om jeg synes kompisen til naboen er dum får det være meg om det. Jeg føler det leit, leit fordi jeg skulle ønske alle bare kunne være snille med og mot hverandre, inkludere hverandre positivt og ikke sette opp en vegg av mur for å fysisk holde folk ute. Jeg var av samme sort før, nemlig en mester på å være den som ikke kunne tilgi, gå videre eller akseptere at noen hadde en annen meningen enn meg selv. I tiden som går vokser man på seg selv, man lærer hva som gjør vondt og hva som er godt. Jeg får det fysisk dårlig om jeg  vet at noen har det vondt pga meg, og har lært meg å møte folk på veien, fremfor å snu å gå motsatt vei.

Det skal i følge noen være en stolthet å bære hat, bære sinne eller bare gammel møkk på armen. Det er ikke bare leit, men fryktelig trist for de det gjelder. Den hverdagen er jeg glad jeg ikke har lenger selv, til tross for at en storm sjeldent oppstår ubemerket og alene.

Igår delte jeg innlegg på min reise i svangerskapet, og at noen skal trekke noe galt ut av det og «Stakkarslig» over på barna som alt er der blir bare latterlig. At jeg har to barn som bor halvparten av tiden sin hos pappaen sin er ikke noe å synes synd på de for. De får sin uke fylt med kjærlighet til fingerspissen når de er med meg. At min (per idag) minste er annenhver helg hos sin biologiske far er ikke trist for henne. Hun får sin fulle hverdager og annenhver helg med mer kjærlighet av meg hver eneste dag, time og minutt.Det er ikke synd på henne for at hun skal bli storesøster. Eller for at hun ikke er mer hos sin biologiske far, slik er det. At Kim ikke er mer med sin datter enn annenhver helg gjør ikke han til noe «dårlig» far, hva vet folk om hvordan han er med sin datter når han er med henne? At mor der har det daglige hovedansvaret var bestemt FØR jeg kom inn i bildet, og FØR vi skulle ha barn sammen. Så det er ikke synd på Kim sin datter heller, vi fyller våre roller med barna mer enn godt nok. Noe annet er bare ønsketenking for å sverte oss.

Ryggsekken min, den jeg har valgt å legge min historie i, den er min. Dagene jeg har er mine, og fortiden jeg bærer er en del av reisen jeg har hatt i mitt liv.

Nå er det på tide å legge ned den strids øksa, ta dagen for hva den er og bruke tiden på ting som er positivt. Sitte å snoke, provosere seg opp og gjøre seg og andre»stakkarslig pga vårt liv vinter om dårlig kvalitet i egen hverdag.

Jeg håper de som på død og liv hele tiden må og vil kritisere meg og vårt liv kan finne likesinnede, samles i en felles «snakk dritt om camilla og co» klubb og deretter dra hjem med mindre frustrasjon på hjertet.

Det kommer ikke noe godt ut av å jage etter negative historier, rive opp i fortid eller lete etter feil…

Nå skal jeg kose meg videre med jobben min, og finne noen fine ting å vise dere litt senere idag. Inntil det ønsker jeg dere en heidundranes fin dag!

 

Leave a Comment