Vi er heldige vi!

Så var det tidsklemma igjen, for det er den som hindrer meg i å stikke innom så ofte jeg burde. Denne helgen har gått fort, og stort sett gjør helgene det når vi er alle sammen. Vi, oss- den store familien, vi som er et lite fotball-lag der vi kommer gående.

Tiden fra Victor kom til nå har rast avsted i rekord fart, og med en baby står tiden på ingen måte stille. En ny hverdag skal bygges opp, vi gikk fra å være 6-til og bli 7.

Lille Victor, den lille rare babyen vår, han som binder oss sammen og som fikk solen til å skinne enda mer! En ny sol- stråle.

 

Jeg husker jeg gikk der, gravid og «sliten», jeg ventet og ventet på den lille gutten min. Den lille gutten jeg daglig kjente sparkene til, merker hikket og telte dager til jeg skulle få se. Til tider ble jeg omtalt som en rugemaskin, pga jeg hadde vært igjen det før. Tro meg, du blir aldri klok på å være gravid… Et nytt barn skal komme, en ny person og den lille personen var helt ny for meg, samme hvor mange barn jeg hadde.

Jeg starter tidlig, og hadde to barn i en alder av 19 år. For tre år siden på disse tider gikk jeg å ventet på Lila, og følte meg heeelt ny. Alt var så skummelt og situasjonen var kaotisk. Jeg tror jeg lærte mer om meg selv og min psyke da enn hva andre gjør i et helt liv. Når jeg 3 år senere gikk gravid igjen var jeg til tross for alt glad jeg hadde opplevd begge deler. Mest av alt var jeg stolt av meg selv som visste at jeg hadde klart å gå gravid med alt det innebar i eget selskap. Det å da gå gravid med Victor ble på en måte en flott avslutning på min tid på jorden som gravid. Jeg husker jeg satt der å tenkte – fy fader for en respekt jeg skal ha til meg selv… Der satt jeg og følte meg heeelt avhengig av Kim denne gangen, men sist fulgte jeg opp alt alene. Kontrasten ga meg en enorm respekt for hva jeg har blitt plassert i av utfordringer i livet. Hindringer skaper vi selv, eller så lar vi andre sette dem for oss. Det er absolutt ingen, og da mener jeg INGEN fasit på hvordan ting i livet går.

Folk snakker, og er det en ting stort sett alle som ikke vil se deg lykkes ønsker å høre om deg er det Gossip. Disse folka er ekspert på slik. Skikkelig drama, intriger og smerte. De vil se deg falle for å kunne bygge seg selv større i sin teori om nettopp deg. Dette har jeg merket tett på kroppen de siste årene. Jeg er en som elsker familielivet, mer enn noe annet. Likevel sitter folk å spekulerer i alt. I svangerskapet med Victor gikk det sport i å diskutere hvor vidt jeg var personlig konkurs.. Huset jeg Eide var nemlig ikke stort nok. I motsetning til hva andre ville gjort i min situasjon valgte jeg å selge FØR et nytt huskjøp var gjort. Med en slik beslutning har sporten blitt å diskutere at jeg ikke får kjøpe meg hus igjen. Folk rundt begynte faktisk å synes synd i oss, og diskusjoner på hvorvidt jeg disponerer det jeg har, har nå fått sine egne nokså interessante fortellinger. Jeg har blitt teppebombet i spørsmål som skal få meg til å komme med lange noveller for å  «forsvare» meg. Kanskje – og hvis flere hadde gjort slik jeg valgte ville det vært mindre problemer for folk. Jeg mener, hvem i denne verden tar skade av at vi bor slik vi gjør i 3,6,12 eller 18 måneder?

Vi er 7, men mine foreldre er «bare» 2! Ingen av oss sitter oppå hverandre, men vi spiser stort sett deilige middager hver dag sammen og har det utrolig fint sammen. Barna får sett masse til besteforeldrene sine, og Kim og jeg får tid til å lande sammen. Når vi nå først skal kjøpe hus, ja så skal vi ikke -igjen mellomlande. Vi skal ikke konte, slite og dra for å få plassert barna våre. Valgte om å ta over ( les; vi kjøper dette huset) har derfor vært det rette for oss. Vi visste når vi flyttet inn her at mine foreldre ikke skulle flytte ut på et / til to år. Vi valgte likevel å ta dette valget. Et gunstig og økonomisk valg slik jeg ser det. Her får vi spart enda mer, så vi har mer enn vi trenger for å kunne kjøpe her den dagen de flytter ut. Barna har god plass, og VI har plass❤️

Noen bor i små hytter, kjeller leiligheter osv når de skal få bygget drømme hjemmet sitt, vi- ja vi bor i toppetasjen her og må frem til mine foreldre finner seg noe annet dele et stort og luftig kjøkken med dem. Vi utnytter oss av muligheten til å reise litt ekstra og får spart masse ❤️ Vi lever livet, og koser oss med muligheten dette hjemmet gir oss med barna våre❤️

Vi er en flokk på 7, mine- dine – vår= vårt. Og selv om noen liker å svartmale dette, bygger det oss bare enda sterkere.  Jeg føler dette en stor gave. For tenk å få lov til slik som meg å leve livet sitt på jorden med så mange fine sjeler som fikk samme tid som min❤️ Det er rett og slett magisk.

– nei vi føler oss ikke dumme der vi kommer gående! Vi tenker – se på oss- alle oss har hverandre og vi bygger hverandre opp hver eneste dag. Ingen ting slår det!

Leave a Comment